Når Sovjetunionen gjekk i oppløysing, kva skulle dei då med pengane i stats-kassa?

Kvar kjem dei russiske oligarkane ifrå, kvar kjem pengane deira ifrå? Rimeleg vis frå statskassa når Sovjetunionen gjekk i oppløysing. Jeltsin selde statens verdiar på auksjon til nokre få medlemmar av kommunistpartiet. Det var då som om det skulle ha vore gjort i fylla.

Desse pengane burde sjølvsagt ha vorte fordelte mellom delstatane i Sovjetunionen og Russlands del burde så ha vorte delt mellom delstatane i Russland. Kvifor vart det ikkje gjort slik? Hadde delstatane så lite makt?

Rundt 1990 vart oljeprisen vart så lav at Russland tente dårleg på oljeindustrien, det var ei vesentleg årsak til den politiske kollapsen. Men då burde dei ha lært av Keynes økonomiske teori, at det var viktig å gi pengar til folket, for å auke kjøpekrafta, for å få fart på økonomien igjen. Det vart då tydeleg ved Marshall-hjelpa etter andre verdskrig. Men Russland og venstresida har hatt ei så mytologisk tru på marxismen at dei har visst enno ikkje forstått korleis dette fungerer.

Imperiet Russland.

Ivan 4. den grusomme var storfyrste av Moskva-riket frå 1533 og vart tsar av Russland frå 1547 til 1584. Det var eit imperium og fekk ei ny stordomstid på slutten av 1600, ved tsar Peter den Store, men no med modernisering inspirert frå Vest-Europa. Imperiet voks på denne tida, så Russland nådde både til Austersjøen og Svartehavet. Det heldt fram med tsaritsa Katarina den Store, På slutten av 1700-talet tok Russland Krim, Vest-Ukraina og fekk til ei deling av Polen. Ho hadde først sans for frigjeringstankane, men sidan Russland var så stort, utan klare skilje mellom delstatane, trongst eit sterkt sentralt styre, det vart einevelde som støtta seg på adelen, så leiglendingane vart endå meir kua. Og adelen hindra utvikling av anna næringsverksemd også.

Tsar-veldet gjekk nok ut på tid, det vart revolusjon og når Stalin kom til makta, vart dei rikaste bøndene hendretta eller deporterte. I 1928 vart det lagt ein 5-årsplan for industrialisering og kollektivisering av jordbruket, for at det skulle levere korn til byane og til hæren. Det resulterte i at mange millionar svalt i hel. Det gjekk verst ut over Ukraina, sidan det er eit jordbruksland som dyrkar mykje korn. Dette var planøkonomi på sitt verste. Stalin-regimet vart etter kvart eit terrorregime, verre enn noko tsar-regime, for ingen tsar behandla bøndene så dårleg som dette.

Korleis få utvikling og framgang i Russland og dei andre landa i Aust-Blokka?

Gud gjorde sitt verk i historia sjølv om mange ikkje forstod det.

I det gamle testamentet er det fortalt om rike som oppstod, kongane deira dyrka avgudane og gjorde seg sjølv til avgudar og æra både dei og seg sjølve for si store makt. Men dei gjekk under og så påstod Gud at det var hans om gjorde det heile. Dei forstod det visst ikkje, men Israels-folket skulle no vite og forstå at det var Gud som gjorde sitt verk med dei og då gjorde han sitt verk med dei andre folk også.

Evangeliet, realfag og moderne teknologi har vorte grunnleggande viktig for samfunnet. Vi gjer rett i å takke Gud for det og satse vidare på det.

Gud sa til Israelsfolket at han ville gjere noko heilt nytt og det vart tydeleg ved evangeliet om Kristus, den kristen kyrkja voks, sjølv om den vart forfølgd, for det var Gud som gjorde sitt verk. Kristus er sanninga som set oss fri og det er viktig og verdifullt for oss. At vi søker den sanninga hevdar eg har vorte viktig for utviklinga av realfag og moderne teknologi. Vi gjer rett i å takke Gud for det, slik som Galileo Galilei, slik har det også vorte grunnleggande viktig for samfunnet, dess meir har vi å takke Gud for. Det er viktig at vi soleis ikkje let oss dåre til å forgude oss sjølve. Når Galilei takka Gud for det, så fekk han no likevel sin del av æra for det. Å takke Gud og Kristus for skapinga og frelsa betyr då ikkje at vi taper vår ære, men tvert om at vår ære vert berga. Vår sjel er vår ære og Jesus frelser den for æva og gir oss evig liv.

Så korleis kunne den russiske tsar få utvikling og framgang i folket og landet og likevel behalde makta? Ved å erkjenne at Gud gjorde sitt verk både i han og i folket, ved sitt Ord og sin Ande og så satse på det. Tilsvarande for styresmaktene i dei andre landa i aust-blokka. Dette er likevel ikkje nokon garanti for at dei kjem til å klare å halde på makta. Hugs at Jesus profeterte om at det kom til å verte krig. Men det er verdt å satse på uansett.

I følge kristendomen er det viktigaste og primære at menneske vert frelst for æva og får evig liv. Då skal det også verte fruktbart og verdifullt for dei sjølve, for deira liv her på jorda og det skal verte fruktbart for samfunnet, ved at dei går ut og ber frukt, frukt som varer.

Desentralisering av makt, tilpassing til naturmiljøet.

Russland er ein føderasjon av 83 delstatar. Sitat frå https://no.wikipedia.org/wiki/Russlands_f%C3%B8derasjonssubjekter :

21 republikker (delstater) (russisk: республики, ent. республика; utt.: respUbliki, ent. respUblika) — i utgangspunktet selvstendig, med rett til å gå ut av føderasjonen. Hver republikk har sin egen konstitusjon, en president og et parlament. Føderasjonen har ansvaret for utenrikspolitikken. Hver republikk er ment å være hjemsted for en eller flere spesifikke etniske minoriteter.

46 oblaster (fylker/provinser) (russisk: области, ent. область; utt.: Oblasti, ent. Oblast) — det mest vanlige føderasjonssubjektet, med føderalt utnevnt guvernør og en lokalt valgt myndighet.

9 krajer (territorier) (russisk: края, ent. край; utt.: kraja, ent. kraj) — ligner på oblaster, men ligger ofte i periferien, og er tynt befolket.

1 autonom oblast (russisk: автономная область; utt.: avtonOmnaja Oblast).

4 autonome distrikter (russisk: автономные округа, ent. автономный округ; utt.: avtonOmnye okrugA, ent. avtonomnyj Okrug) — mer selvstyrte enn oblaster, men mindre enn republikker. Vanligvis med en stor eller dominerende etnisk minoritet.

2 føderale byer (bystater) (russisk: федеральные города, ent. федеральный город; utt.: federAlnyje goroda, ent. federAlnyj gOrod) — storbyer som fungerer som separate regioner.

Dei to føderale byane er Moskva og St. Petersburg.

Kva er det som har avgjort grensene mellom desse delstatane? Det er ikkje elvane, dei har no heller tiltrekt seg folk, så der har vorte byar som har vorte senter i regionar. Det kan vere fjellkjeder og det kan vere etnisitet, språk. Frå gammalt av har dei måtta tilpassa seg naturmiljøet gjennom utvikling av næringslivet og det er naturleg at dei held fram med det.

Keynes økonomiske teori, sosialøkonomi og energipolitikken.

Keynes økonomiske politikk har fungert bra i Vest-Europa, kva med Russland og Aust-blokka?

Keynes økonomiske politikk er ein kombinasjon av planøkonomi og marknadsøkonomi. Den har vist seg å vere ein suksess i Vest-Europa, spesielt ved Marshall-hjelpa etter krigen. Eg vil seie det slik at den satsar på at vi alle er så pass vituge, gjennom erfaring og ved bruk av forstanden, at vi planlegg vår eigen økonomi, både med det vi kjøper og brukar og ved investering i verdiar. Det førde til at hjula i industrien kom i sving igjen, mange hender kom i arbeid. Energirekneskapet i det er ganske bra.

Sosialøkonomar undersøker ressursgrunnlaget for næringsverksemd, det blir vesentleg i den lokale tilpassinga til naturen. Den mest fundamentale ressursen er energien vi kan bruke til arbeid, så den vert viktig i planlegginga både lokalt, regionalt og globalt.

Vil straumstøtte fungere etter intensjonen?

Liz Truss kjem med gigantisk straum-støtte, det er vel eit døme på Keynes økonomiske politikk, den har mange suksesshistorier, mellom anna marshall-hjelpa etter andre verdskrig. Vil dette virke like bra? Dersom alle land i Europa innfører slik straumstøtte, så vil vel alle bruke meir straum. Responsen i markanden vil då vere at straumen vert dyrare og det skal normalt føre til større straum-produksjon. Men den responsen er treg, for det er ikkje så fort gjort å bygge nye kraftverk. Den umiddelbare responsen blir då at dei som produserer og sel kraft vil komme til å tene endå meir på det. Om den norske regjering innfører liknande straum-støtte, vil det virke litt flaut, for ei priviligert gruppe som produserer og sel kraft vil innkassere ein endå større gevingst.

Heldigvis kjem Liz med meir langsiktige tiltak også, som å tildele nye konsesjonar for å leite etter olje og gass i Nordsjøen. Men det er endå meir langsiktig enn å sette opp vind-generatorar.

Keynes økonomiske politikk eller priviligert elite?

Norsk energi-politikk vart endra ved energilova av 1990, på https://snl.no/energiloven, ser vi korleis energipolitikken var før det:

«Kraftmarkedet i Norge er regulert av energiloven av 1990. Før den trådde i kraft kunne sluttbrukeren normalt ikke velge sin egen kraftleverandør, men var henvist til å kjøpe fra det lokale elverket han var tilknyttet. Et effektivt kraftmarked før energiloven var da i praksis begrenset til engrosmarkedet, det vil si i hovedsak til handel mellom kraftselskaper og elverk. Dette gjorde at elverkene fungerte som et monopol overfor sine kunder som ofte ble omtalt som abonnenter.

For å unngå misbruk av monopolmakt ble elverkene normalt drevet som et forvaltningsorgan under kommunal eller fylkeskommunal ledelse, eller etter en kooperativ modell (se samvirke) som forutsatte at elverket skulle være et redskap for brukerne og at bedriften skulle drives som om den var eid av disse. Elverket skulle ikke maksimere sitt overskudd, men sørge for billigst mulig elektrisk energi til sine abonnenter. I praksis ble prisene satt slik at de dekket kostnadene til elverket.»

Gjennom kommunal og fylkes-kommunal leiing skulle vi ha moglegheit til lokal tilpassing. Men denne politikken fekk vi billig straum, så det verka som støtte både til husstandane og til næringslivet, i tråd med Keynes økonomiske politikk. I eit vass-kraftverk er drift- og vedlikehalds-utgifer er små samanlikna med investeringane. Dei var verdifulle for folket og heile nasjonen, men ved energilova i 1990 vart dei ei gullgruve for dei som investerte og fekk løyve til å selje kraft. Kraftmarknaden vart meir liberal, men den er no framleis regulert, så spørsmålet vert korleis reguleringane verkar no, kva er skilnaden?

I følgje biologien er det viktig for både individet og arten å tilpasse seg naturmiljøet. Slik er det også for menneska, då blir det vesentleg å utnytte dei fordelane vi finn i naturmiljøet. Eller skulle vi kanskje ikkje ha lov til det? Og vasskrafta er ein av fordelane med å bu i dette fjell-landet, med ei smal stripe dyrkbar mark mellom sjøen og fjellfoten, vi taper litt idyll og turistattraksjon med å legge fossane i rør, men då må vi vel også få nytte fordelen av det i desse distrikta!? Så kvar blir det av distrikts-politikken?

Samanlikning med Russland etter Sovjetunionens kollaps.

Lave oljeprisar førde til at Russland ikkje tente på olje-produksjonen og det førde til Sovjetunionens kollaps. Men no er olje- og gass-produksjon Russlands styrke og dei veit å bruke det politisk.

 Den norske energilova av 1990 liknar på korleis Russlands verdiar vart selde på auksjon til ei priviligert elite ved oppløysinga av Sovjetunionen i 1991. Korleis kunne dette gå så stilt føre seg, utan nokon protest frå venstresida i norsk politikk? Var det fordi dei såg for seg at dei kunne vinne ein liknande fordel i Noreg. Ved delvis privatisering av offentlege føretak, som til dømes kraftverk? Men det som tvert om trongst i Sovjetunionen og Autsblokk-landa, var Keynes økonomiske politikk som ved Marshall-hjelpa, den hadde då allereie vist seg å vere ein suksess.

 

Til tross for høge kraftprisar fløymer det over i Zakarias-dammen. Kvifor?

Økonomar forstår korleis økonomien fungerer og som vanleg vil god forstand avlive myter. Men moral-filosofar lagar myter og gjer politikk ut av det og det har resultert i ein idiotisk energipolitikk, som er skadeleg for Vesten. Mange av desse moralfilosofane er sikkert utspekulerte nok til at nettopp det var deira hensikt, fordi andre vinn på det, men kva skal ein kalle slikt. Politikarar skal vel uansett ivareta interessene til det folket som dei representerer og skal styre, nettopp det er poenget med demokratiet. Elles fungerer det ikkje etter intensjonen.

Det trengst å gå nokre runder for å avmytologisere marknads-øknomien og Jan Emblemsvåg har bidratt der, men i kronikken «Et overdimensjonert strømnett …» nemner han eit paradoks, at grossist-prisen fell, så kraft-produsentane får lavare inntekt. Deretter stig sluttkunde-prisen. Kraftanalytikarane kallar det «fornybarenergiparadokset», det må vel vere fordi det kjem ved perioder med mykje vind? Dette betyr at grossistleddet tener godt. Dersom marknadsøkonomien fungerte rett, skulle auka pris føre til auka produksjon, men kvifor fløymer det då over i Zakariasdammen? Er det kanskje ikkje fordi grossistane kontrollerer marknaden, så marknadsøkonomien ikkje lengre fungerer? Vi kan samanlikne det med billige, gode og slitesterke varer som går ut av sal, fordi handelsnæringa ikkje tener så godt på dei.

Både vasskraft og vindkraft treng kuling og regn, men vindkraft er meir ver-avhengig. Det kunne fungere saman med solkraftverk, men det passar betre i solrike område. Når det ikkje er ver til å bruke fornybar energi, kan vi bruke ikkje-fornybar energi, då bør begge typer kraftverk gi straum til same område. Slik er det uansett viktig å tilpasse seg naturmiljøet, både lokalt og nasjonalt. 

Russland og Sovjetunionen som imperium.

Tsar Peter den Store.

Tsar Peter den Store vart begeistra for den moderne vitskapen og dei rasjonelle systema og vart så vestleg orientert at han endå til flytte hovudstaden til St. Petersburg. Dermed kom det ei stordomstid for Russland.

Sitat frå https://snl.no/Peter_den_store :

Peter den store var russisk tsar fra 1682 til 1725. Fra 1721 kalte han seg keiser.

Peter den store ledet en storstilt modernisering av Russland, både militært, administrativt og kulturelt, og innførte en rekke reformer med vestlig forbilde. Han utvidet og omorganiserte riket og gjorde Russland til en europeisk stormakt. I 1703 grunnla han St. Petersburg, og flyttet hovedstaden dit fra Moskva.

Peter regnes som det moderne Russlands far.

Bakgrunn og oppvekst

Peter var sønn av tsar Aleksej Mikhajlovitsj i hans andre ekteskap. Ved halvbroren Fjodor 3s død i 1682 ble Peter, da ti år gammel, utropt til tsar. Halvsøsteren Sofia Aleksejevna og de opprørske strelitsene (gardemusketerene) fikk ved et kupp igjennom at hennes bror og Peters eldre halvbror, Ivan, også fikk tsartittel. Ivan var sykelig og hadde nedsatte forstandsevner, og Sofia ble dermed den faktiske regenten.

I 1689 førte ny politisk uro til at Sofia måtte gi fra seg makten. Selv om halvbroren Ivan formelt fortsatte som medregent til sin død i 1696, gikk statsstyret nå i det store og hele over til familien til Peters mor. I disse årene befattet Peter selv seg lite med sine herskeroppgaver. Han omgav seg mest med personlige venner, mange av dem utlendinger, og viste allerede den interessen for vestlige forbilder som kom til å gjøre ham til det moderne Russlands far.

Modernisering av Russland

I 1697–1698 foretok Peter inkognito en studiereise til Vest-Europa sammen med sveitseren François Jacques Le Fort. Der arbeidet Peter som skipstømmermann i Nederland, studerte matematikk og astronomi, kjøpte inn verktøy og instrumenter og engasjerte mange engelske og nederlandske håndverkere og teknikere. Før han nådde hjem, var et nytt opprør blant strelitsene slått ned – det tredje i rekken – og ved hjemkomsten lot Peter cirka 2000 av dem bli henrettet. Strelitskorpset ble oppløst, og Peter begynte som den første russiske hersker å bygge opp en regulær armé.

I samarbeid med innflyttede vesteuropeere gikk Peter også i gang med å omskape Russland til en moderne europeisk stat, uten respekt for russiske tradisjoner og skikker. Han utøvde et sterkt press for å endre adelens skikker og levemåte, forenklet alfabetet og moderniserte kalenderen. Han støttet utbyggingen av manufakturer, verfter og kommunikasjoner. Han grunnla absolutismen i Russland og styrket den nye tjenesteadelen på bojarenes (stormennenes) bekostning.

I stedet for den gamle bojar-dumaen innkalte han i 1711 et senat og inndelte sentralforvaltningen etter kollegiesystemet, og lokalt inndelte han riket i guvernementer i 1708. Kirken ble underlagt staten via Den allerhelligste synode, et legmannsorgan utnevnt av ham selv. Noen virkelig folkeskole fikk Peter ikke skapt, men fagskolevesenet ble utviklet.

Krig og territoriale utvidelser

Hovedmålet for Peters utenrikspolitikk var å sikre Russland stadig kontakt med Vesten ved å skaffe landet adgang til Svartehavet og/eller Østersjøen, noe som nødvendigvis måtte bety krig med Tyrkia og Sverige. I 1696 erobret han Azov, anla Taganrog ikke langt fra Dons utløp og begynte å bygge opp en sterk flåte her. Ved den russisk-tyrkiske fred i Konstantinopel i 1700 fikk han også tilgang til Svartehavet. Deretter konsentrerte han seg om østersjøområdene.

Peter inngikk i 1698 en avtale med den polske kong August 2 om felles aksjon mot Sverige, og freden med tyrkerne satte ham i stand til å erklære krig, kalt Store nordiske krig. Innledningsvis led Peter et stort nederlag ved Narva i 1700, men da svenskekongen Karl 12 så vendte seg mot Polen, fikk Peter et pusterom til å okkupere en del av østersjøprovinsene.

I 1703 anla han Peter-Paulus-festningen på en øy i elven Neva, og begynte omkring den å bygge opp den nye hovedstaden St. Petersburg. I 1709 slo han Karl 12 i et avgjørende slag ved Poltava. Ved den endelige fredsslutningen i Nystad i 1721 vant Russland de fleste svenske østersjøprovinsene og avløste Sverige som den ledende makt i Nord-Europa.

Som symbol på at Russland nå var blitt en europeisk stormakt vraket Peter i 1721 den gamle tsartittelen for seg og sine etterkommere og kalte seg keiser (imperator).

Han ble etterfulgt på tronen av sin andre hustru, Katarina 1.

Strelitser, sitat frå https://snl.no/strelitser :

Strelitser er et eldre navn på fast organiserte infanteriavdelinger i Russland som ble dannet omkring 1550. Om lag 5000 var tsarens livvakt og holdt til i Moskva i den såkalte Streletskaja sloboda, en egen forstad. De øvrige 7000 var garnisonstropper i grensebyene. Tjenesten var livsvarig og arvelig, og bare for «fribårne menn». De hadde mange privilegier, blant annet rett til tollfri handel.

Strelitsene ble etter hvert en farlig faktor i det politiske spill, spesielt etter tsar Aleksejs død i 1676. Tsarevna Sofia Aleksejevna benyttet strelitsene til å tilrive seg makten i 1682 fra brødrene Peter den store og Ivan. Da de så gjorde oppstand i 1698 lot Peter ca. 2000 strelitser bli henrettet; resten ble forlagt til Astrakhan. I 1705 ble korpset definitivt oppløst.

Tsaritsa Katarina den Store.

Russlands stordomstid med modernisering inspirert frå Vest-Europa heldt fram med tsaritsa Katarina den Store. Først likte ho den nye vestlege frigjerings-filosofien og hadde medkjensle med dei liveigne bøndene. Sidan tok ho parti med adelen, mot bøndene. Ho meinte Russland trengde eit sterkt sentralt styre, sidan der ikkje var naturlege grenser for å dele landet opp i regionar/delstatar, for å desentralisere makt slik altså. Så ho godtok ikkje Montesquieus maktfordelingsprinsipp: ei lovgivande, ei utøvande og ei dømmande makt, men ville ha einevelde. Det betydde også at adelen fekk større makt, så dei liveigne bøndene vart endå meir kua, dei likna endå meir på slavar enn dei liveigne bøndene i Vest-Europa. Det innførde ho også i Ukraina, der bøndene tidlegare hadde vore friare. Mange bønder kom over i handverk og industri, men adelen kjempa også mot slik næringsutvikling.

Sitat frå https://snl.no/Katarina_den_store :

Katarina den store var russisk tsaritsa (keiserinne) fra 1762 til 1796.

Katarina var Russlands store enehersker etter Peter den store. Under henne økte folketallet, rikets territorium ble kraftig utvidet og handel og industri hadde betydelig fremgang.

Bakgrunn og familie

Katarina var fra 1745 gift med Peter, som i januar 1762 ble tsar. Samme år begikk Katarina og hennes gardeoffiserer statskupp mot Peter, og han ble senere myrdet.

Katarina var opprinnelig en tysk prinsesse, Sophie Friederika Auguste av Anhalt-Zerbst. Hun ble i 1745 gift med grev Peter Ulrich av Holstein, den senere tsar Peter 3, som var sønn av Peter den stores datter, Anna. Da Peter 3 kom på tronen ved hans tante, keiserinne Elisabet Petrovnas død i 1762, gjennomførte Katarina statskupp mot sin mann med støtte fra garderegimentene og den «opplyste» delen av det russiske aristokratiet, som mente at Peter 3 var lite egnet til å styre Russland. Peter 3 ble tvunget til å abdisere og sperret inne i fengsel, der han kort tid senere ble myrdet under uklare omstendigheter. Katarina ble utropt til keiserinne og enehersker i Russland, idet hun tilsidesatte sønnen Paul (på russisk Pavel).

Innenrikspolitikk

Katarina var tilhenger av opplysningstidens ideer og ville gjøre Russland til en stat der det rådet lov og orden. Hun var påvirket av engelske og franske opplysningsfilosofer og brevvekslet blant annet med Voltaire og Diderot. I 1767 kalte hun sammen en lovgivende forsamling med representanter for alle provinser og fra alle sosiale klasser i Russland, med unntak av de livegne bøndene (bønder som var økonomisk og juridisk avhengig av jordeier). Keiserinnen tok sikte på å bedre bøndenes stilling og hadde omfattende reformplaner for det russiske samfunnet.

Katarina mente at Montesquieus maktfordelingsprinsipp med dets klare skille mellom den lovgivende, utøvende og dømmende makt ikke kunne anvendes i Russland. På grunn av landets gigantiske størrelse trengte man her et sterkt, uinnskrenket monarki (opplyst enevelde) for å kunne holde det hele sammen. Hun tenkte opprinnelig på å oppheve livegenskapet, men det endte tvert imot med at hun traff tiltak for å styrke adelens stilling. I årene 1765–1767 gav hun en rekke forordninger som forbød bøndene å klage på sine herrer og bekreftet adelens rett til å sende sine livegne på straffarbeid uten dom. Det eneste de livegne oppnådde i hennes regjeringstid var at det ble forbudt å selge dem offentlig.

Bondeoppstanden i begynnelsen av 1770-årene, som ble ledet av Jemeljan Pugatsjov, var den mest omfattende oppstanden i Russland før revolusjonen i 1917. Den ble en alvorlig trussel mot Katarina den stores regime og førte til at hun oppgav alle liberale tanker. Pugatsjov utgav seg for å være Peter 3, som angivelig hadde unngått sine mordere og nå krevde tronen tilbake. Først i 1775, etter at en langvarig krig mot Tyrkia var avsluttet, kunne Katarina sette inn store nok styrker til å slå ned opprøret. Pugatsjov ble tatt til fange og halshugget på Den røde plass i Moskva.

Etter den franske revolusjon ble Katarina den store direkte reaksjonær, og livegenskapet ble innført også i Ukraina, der bøndene hittil hadde vært forholdsvis frie. I 1785 utgav hun et nytt adelsprivilegium og bekreftet de gamle; borgerskapet ble også organisert som stand. Hennes frykt for de russiske bøndene overgikk nå definitivt den medlidenheten hun måtte ha med dem.

Utenrikspolitikk

I utenrikspolitikken tok Katarina sikte på å sikre seg områder i vest og sør. Etter krigene med Tyrkia i årene 1768–1774 og 1787–1792 fikk Russland herredømmet over Krim og Sør-Russland, og dermed fri seilas på Svartehavet. Overfor Polen gikk hun i forbund med Preussen etter den polsk-saksiske kong August 3s død, og fikk sin kandidat Stanisław August Poniatowski valgt til ny polsk konge i 1764. Da denne aktivt gikk inn for å reformere styret i landet og hevde dets selvstendighet, grep hun inn og tvang den polske riksdagen til å hevde sine såkalte kardinalrettigheter (blant annet liberum veto).

Katarina fikk Preussen og Østerrike til å gå med på en første deling av Polen i 1772. Da den franske revolusjon førte til et nytt forsøk på å gjennomføre grunnleggende reformer i Polen og hevde landets uavhengighet, slo hun opprøret ned, og etter avtale med Preussen kom Polens andre deling i stand i 1793. Katarina sikret seg nå Vest-Ukraina og Volhynia. Da det igjen brøt ut oppstand under ledelse av Tadeusz Kościuszko, ble også denne slått ned, og Katarina inngikk en avtale om å dele restene av Polen i 1795 (Polens tredje deling). Polen hadde sluttet å eksistere som egen stat, og oppstod igjen først etter Wienkongressen i 1815; nå som en del av Det russiske imperiet (det såkalte Kongress-Polen).

Ettermæle

Katarina var Russlands store enehersker etter Peter den store. Hun var en særdeles intelligent og intellektuelt nysgjerrig kvinne og fremstod som en beskytter av russisk litteratur og kunst, hun grunnla litterære tidsskrifter, teatre og skoler. I hennes regjeringstid ble Russlands posisjon som stormakt konsolidert, og Katarina videreførte europeiseringen av Russland som Peter den store hadde startet på begynnelsen av 1700-tallet. Den europeiske kulturen fikk sterkere fotfeste blant den russiske eliten enn tilfellet hadde vært under Peter. Ved landevinningene økte folketallet fra 20 til 36 millioner, handelen hadde betydelig fremgang på grunn av herredømmet over Svartehavet, og med kontroll over hele Ukraina var Russland blitt et av de store kornproduserende land i verden. Tross motstanden fra adelen så man også fremvekst av en gryende fabrikkindustri, der foretaksomme, livegne bønder kom til å opptre som entreprenører ved siden av et spinkelt næringsdrivende borgerskap.

Katarina den store omgav seg også med rådgivere, hvorav flere (Grigorij Orlov, Stanisław Poniatowski, Grigorij Potemkin) også ble hennes elskere. Hun passet imidlertid på at hennes favoritter ikke fikk for stor innflytelse ved hoffet. Unntaket var Potemkin (riktig uttale er Patjomkin), som kom til å spille en sentral politisk rolle fra midten av 1770-årene til sin død i 1791. Som minister og militær øverstkommanderende fikk han store fullmakter av keiserinnen og ble den drivende kraften i Russlands ekspansjon i Sør-Russland, Krim (som ble erobret fra Tyrkia i 1783) og kystområdene ved Svartehavet, et område som fikk navnet Novorossija («Det nye Russland»). Et høydepunkt i Katarina den stores regjeringstid var reisen til Krim i 1787, organisert av Potemkin, som gav keiserinnen anledning til å ta Det nye Russland i besittelse ved sitt personlige nærvær. Med etableringen ved Svartehavet hadde Russland kommet innen rekkevidde av Bosporos og Dardanellene, stredene som leder ut til Middelhavet. Kontroll over disse stredene fortsatte å være et viktig mål for russisk utenrikspolitikk helt frem til tsar-Russland brøt sammen under revolusjonen i 1917.

Katarina den store var en sterk potentat, som i likhet med andre kvinnelige monarker, som Elisabeth 1 av England og senere dronning Victoria, var i stand til å sette sitt preg på en hel epoke i sitt lands historie. Da hun døde i 1796 ble hun etterfulgt på tronen av sønnen Paul 1, som hun aldri hadde hatt noen tro på og derfor holdt utenfor makten. Hun satset i stedet på Pauls sønn, Aleksander, som hun selv var med å oppdra og som hun hadde store forhåpninger til. Han kom til makten i 1801 i en alder av 24 år, da Paul 1 døde, også han under uklare omstendigheter.

Stalin.

Stalin-regimet vart etter kvart eit terror-regime som drap mange millionar menneske. Det førde ein misslukka jordbrukspolitikk, med tvangs-kollektivisering som førde til at mange svalt ihel.

Sitat frå https://snl.no/Josef_Stalin :

Etter at Trotskij var satt politisk ut av spill i 1924, ble «troikaen» mellom Stalin, Zinovjev og Kamenev splittet. Zinovjev og Kamenev dannet nå en opposisjon mot Stalin. I 1921 var det blitt innført en ny økonomisk politikk (NEP) som delvis gjeninnførte en markedsøkonomi. Opposisjonen krevde etter hvert en avvikling av NEP, mer satsing på industrien og innføring av planøkonomi. Mislykkede revolusjonsforsøk i vestlige land førte til at Stalin lanserte tesen om «sosialisme i ett land». Han mente at det ville være mulig å utvikle sosialismen i Sovjetunionen alene, uten å måtte vente på at revolusjonen skulle seire i andre land. Også dette ble etter hvert sterkt kritisert av Zinovjev og Kamenev.

På partiets 14. kongress i desember 1925 led Zinovjev og Kamenev nederlag. De inngikk nå et forbund med sin tidligere fiende, Trotskij, i «den forente opposisjon», som også ble utmanøvrert av Stalin og hans tilhengere. Zinovjev og Kamenev mistet alle sine viktige stillinger, og i 1927 ble Trotskij og Zinovjev ekskludert fra partiet. Trotskij ble i tillegg forvist til Alma Ata (Almaty) i Kasakhstan og etter en tid utvist av Sovjetunionen.

Forsert industrialisering og tvangskollektivisering

Til tross for Stalins forsvar av NEP førte i virkeligheten regjeringen en politikk som langt på vei var den opposisjonen hadde forfektet. Det ble i 1928 vedtatt en omfattende femårsplan og iverksatt en storstilt industrialisering. For å sikre byene og hæren forsyninger av korn og andre matvarer ble det fra 1929–1930 gjennomført en kollektivisering av det sovjetiske jordbruket. Dette skjedde i stor grad gjennom tvang.

Denne utviklingen førte til en ny splittelse i partiets ledelse. En «høyrefløy», som motsatte seg tvangstiltak overfor bøndene og ønsket en reduksjon i industrialiseringstempoet, ble i løpet av 1929 nedkjempet av Stalin og hans tilhengere. Dette konsoliderte Stalins posisjon som Sovjetunionens øverste leder.

I 1932–1933 ble flere områder i Sovjetunionen rammet av en omfattende sultkatastrofe, der 5–7 millioner mennesker omkom. Hungersnøden skyldtes dels dårlige værforhold, men var trolig først og fremst et resultat av det kaoset som tvangskollektiviseringen hadde skapt, og av myndighetenes urealistiske krav om avlevering av korn og andre matvarer til staten. Myndighetene gjorde lite for å bøte på hungersnøden. Stalin var hovedansvarlig for politikken som ble ført.

Terroren

Den 1. desember 1934 ble partisjefen i Leningrad (nå St. Petersburg), Sergej Kirov, myrdet. Mordet på en framtredende partileder skremte myndighetene, og det ble på Stalins initiativ iverksatt en forfølgelse av tidligere opposisjonelle. Zinovjev og Kamenev ble arrestert og feilaktig anklaget for delaktighet i mordet på Kirov. I løpet av 1935 og 1936 ble til sammen omkring en halv million mennesker dømt for kontrarevolusjonær virksomhet. Blant andre ble Zinovjev og Kamenev stilt for retten og dømt til døden. Flere slike rettssaker mot politikere og offiserer fulgte, kalt «Moskva-prosessene». Samtidig rammet forfølgelsene hundretusener, og indirekte mange millioner, sovjetborgere. I årene 1937–1938 ble nærmere 700 000 mennesker skutt og et tilsvarende antall sendt til tvangsarbeidsleire (GULag).

Årsakene til «Den store terror», som dette er blitt kalt, er sammensatte og omstridt blant historikerne. Men det er ingen tvil om Stalins rolle. Han tok personlig initiativ til de viktigste beslutningene og sto i spissen for gjennomføringen av dem.

Stalins personlige maktstilling ble styrket gjennom terroren. Mange viktige politiske beslutninger ble ikke lenger tatt i partiets øverste organer, men avgjort av Stalin personlig, ofte uten forutgående diskusjoner i Sentralkomiteen eller Politbyrået.

Etterkrigsårene

Under Stalins siste år var Sovjetunionen preget av økonomisk gjenreisning og en politisk og ideologisk tilbakeføring til situasjonen fra før krigen. Stalins personlige diktatur var sterkere enn noensinne, selv om han til en viss grad trakk seg tilbake fra den daglige virksomheten. Fangebefolkningen i GULag fortsatte å vokse til et høydepunkt i 1952 på omkring 2,5 millioner i arbeidsleire og arbeidskolonier. Her er ikke inkludert fanger i fengsler (trolig mellom 200 000 og 400 000) og folk i forvisning (rundt 2,3 millioner). Mot slutten av Stalins liv ser det ut til at en ny omfattende politisk utrenskning var i emning. Den ble stoppet av Stalins død.

Stalin satset i de første etterkrigsårene på samarbeid med de andre seierherrene under krigen. Men motsetningene mellom Sovjetunionen og vestmaktene vokste raskt, og allerede fra 1947 var «den kalde krigen» en realitet. Sovjetunionens allierte hadde under krigen akseptert landets behov for sikkerhet, blant annet sovjetisk innflytelse i landene i Øst-Europa. Etter hvert fikk de fleste av disse landene en styre- og samfunnsform etter mønster av Sovjetunionen, se Østblokken.

Stalins død og ettermæle

Stalin døde 5. mars 1953 etter en hjerneblødning. Etter Stalins død ble det slutt på massehenrettelser, og de fleste GULag-fangene ble etter hvert satt fri. I 1956 tok partilederen Nikita Khrusjtsjov et delvis oppgjør med Stalin-tidens undertrykkelse.

Omfanget av ofrene for undertrykkelsen under Stalin-tiden er omstridt og avhengig av hva som skal regnes som regimets ansvar. Historikerne opererer i dag med tall på omkomne som kan regnes som resultat av Stalins politikk til mellom 3 og 9 millioner.

Ettertidens vurdering av Stalin varierer sterkt. For mange russere er han betraktet som en stor statsmann som ledet omdanningen av Russland fra et tilbakeliggende jordbruksland til en moderne industrimakt og som sto i spissen for seieren over Tyskland under «Den store fedrelandskrigen». For andre, og særlig i de vestlige land, er han først og fremst sett på som en massemorder. De fleste historikere er enige om at Stalin var en eksepsjonell politiker, og at han hadde en enorm betydning for det 20. århundres historie.

Sitat frå https://no.wikipedia.org/wiki/Josef_Stalin :

Etter å ha erobret makten, endret Stalin den økonomiske politikken. Etter den såkalte krigskommunismen under borgerkrigen hadde Lenin innført den såkalte NEP (Ny økonomisk politikk) i 1920-årene for å gjenreise økonomien. Tanken var å tillate privat virksomhet og markedsøkonomi inntil produktiviteten hadde økt nok til at det var økonomiske og sosiale forutsetninger for å etablere et sosialistisk samfunn der staten etterhvert forsvant. Lenin og de fleste andre bolsjevik-lederne så for seg NEP som en del av en langvarig prosess der man gradvis bygde sosialismen i det som var et underutviklet samfunn, både økonomisk og politisk.^[47]

Stalins visjon var annerledes – han mente det på kort tid var nødvendig å bygge opp et sterkt statsapparat for å forberede Sovjetunionen på en fremtidig krig. Han mente at utviklingen mot et sosialistisk samfunn kunne forseres ved å mobilisere landets ressurser gjennom sterk statlig styring. Han fikk partiet til å vedta en femårsplan for industrialisering, med hovedvekt på å bygge ut tungindustrien, fundamentet for militær opprustning.

Som del av politikken ble jordbruket tvangskollektivisert. For å finansiere den kraftige industribyggingen skulle den velstående delen av bondeklassen utarmes, og jordbruket skulle mekaniseres slik at det ble frigitt arbeidskraft for industrien. De rikeste bøndene (som Stalin nedsettende kalte kulakkene) skulle henrettes eller deporteres.

Kollektiviseringen møtte stor motstand, som ble slått ned med knallharde virkemidler. I 1932–1933 sørget Stalin for å øke eksporten av korn fra Ukraina til 44 prosent, i et forsøk på å knekke de ukrainske bøndenes motstand mot kollektivisering. Bøndene ble overvåket av kommunistpartikommissærer, NKVD og regulære hærstyrker som sørget for at bøndene ikke gjemte unna korn, og at kvoten på 44 prosent ble møtt. Det ble innført et internt pass som gjorde det umulig for bøndene å flytte på seg for å finne mat andre steder. Resultatet ble en hungersnød i Ukraina, Nord-Kaukasus og nedre Volga som krevde minst seks millioner menneskeliv, hvorav de aller fleste var ukrainere. Ifølge historikeren Alan Bullock var ikke kornhøsten verre enn i 1931. Det var ikke uår, men de hensynsløst håndhevede innkrevinger fra staten som kostet mange millioner ukrainske bønder livet. Stalin nektet å frigi store reservelagre av korn som kunne ha lindret hungersnøden og fortsatte med å eksportere korn til utlandet. Han var overbevist om at ukrainske bønder gjemte unna korn og sørget for at drakoniske nye antityverilover ble håndhevet på kollektivbrukene.^[48][49]

Stalins einevelde førde til ei vitskapleg fadese, Lysenko-fadesa. Sitat frå https://snl.no/Trofim_Denisovitsj_Lysenko :

Trofim Denisovitsj Lysenko var en sovjetisk biolog og agronom. Som plantefysiolog ble han kjent for sitt arbeid med vernalisering, men mest kjent ble han for sin aggressive motstand mot den mendelske genetikk.

Opposisjon mot mendelsk genetikk

Lysenko ble uteksaminert i Kiev i 1925. Han stilte seg i skarp opposisjon til den mendelske genetikk og det grunnlaget den hadde gitt planteforedlingen . I praksis kom han til å hevde det lamarckistiske prinsipp, det vil si at det ytre miljø aktivt kan forandre plante- og dyrearters arveanlegg i en slik retning at arten passer bedre i dette miljø.

Angrep på motstandere

Mot slutten av 1930-årene ble hans oppfatning anerkjent som den eneste riktige. Lysenko startet nå en nådeløs forfølgelse av tilhengere av klassisk genetikk, og mange ble fengslet og forvist. Nikolaj Vavilov gikk i 1935 av som president for Vladimir Lenins landbruksvitenskapelige akademi i Moskva. Lysenko ble president for akademiet, antagelig i 1938.

På et møte i Lenins landbruksvitenskapelige akademi i 1948 rettet han voldsomme angrep mot de få forskerne som fremdeles støttet den mendelske genetikk. De fleste erklærte da at de hadde tatt feil og at Lysenkos lære var den riktige. Resten forlot møtet og mistet dermed sine stillinger. Etter Josef Stalins død ble Lysenkos posisjon svekket.

Mislykket jordbruk

På den 20. partikongress i 1956 ble Vavilov rehabilitert og verkene hans kunne utgis igjen. Under Nikita Khrustsjov fikk Lysenko riktignok økende innflytelse, men han nådde aldri samme enerådende posisjon.

I 1965 ble han avsatt som direktør for Vitenskapsakademiets genetiske institutt i Moskva. Han og medarbeiderne hans fikk skylden for de store vanskelighetene som jordbruket i Sovjetunionen hadde hatt, blant som et resultat av de planteforedlingsmetoder som var blitt brukt helt siden 1930-årene.

Ukraina.

Stalins misslukka jordbrukspolitikk førde til at mange millionar ukrainarar svalt i hel.

Sitat frå https://snl.no/Ukraina :

Historie

Oppstanden under hetman Bogdan Khmelnitskij i 1648 førte til at det ble dannet en uavhengig ukrainsk stat.

Den slaviske befolkningen besto av løst organiserte stammesamfunn som ble kalt rus av omgivende stammer. På 800-tallet reiste særlig svenske vikinger i østerled med skip nedover elvene Dnepr og Volkhov, og etablerte handelssentra i Novgorod i nord og Kyiv i sør.

Disse ble hovedbyer i den første østslaviske statsdannelsen, Kievriket, som var et forbund av selvstendige små fyrstestater. Alle fyrstene var av Rurik-dynastiet og anerkjente Kyiv-fyrstens overhøyhet, men lå i stadige innbyrdes feider.

Tatarer invaderte området i 1237 og Kyiv ble ødelagt i 1241. På 1300-tallet ble tatarene presset tilbake av storhertugdømmet Litauen og kongeriket Polen. I 1569 kom mesteparten av dagens Ukraina under Polen-Litauen og den gamle adelen ble fortrengt av polske stormenn.

Ukrainske kosakker ledet striden mot det polske herredømmet, og et opprør ledet av hetman Bohdan Khmelnytskyj i 1648 førte til at det ble dannet en de facto uavhengig ukrainsk stat. I 1667 måtte Polen avstå Ukraina øst for Dnepr til Russland. Etter delingene av Polen (1772–1795) og erobringen av Krim-khanatet ble Ukraina delt mellom Russland og Østerrike.

I 1917 ble Ukraina en autonom republikk under tysk beskyttelse. Et ukrainsk sentralråd utropte 22. januar 1918 Ukraina som en selvstendig stat. Etter Tysklands nederlag i første verdenskrig var det borgerkrig i Ukraina i to år før landet ble erobret av bolsjevikene.

En ukrainsk sosialistisk sovjetrepublikk inngikk i dannelsen av Sovjetunionen i 1922. Etter en innledende kampanje for å styrke den lokale kulturen i de ulike sovjetrepublikkene, viste sovjetmyndighetene seg fiendtlig innstilt overfor ukrainsk språk og kultur. Stalin iverksatte politiske utrenskninger og gjennomførte massedeportasjoner av ukrainere til Sibir, mens mange hundre tusen russere ble innflyttet til de ukrainske byene.

I årene 1932–1933 ble den ukrainske sovjetrepublikken hardt rammet av den kunstige hungersnøden som går under navnet Holodomor. Flere millioner mennesker mistet livet, men det råder uenighet om antall ofre.

Etter Tysklands angrep på Sovjetunionen i 1941 ble hele Ukraina i løpet av kort tid okkupert av tyske styrker (se østfronten). Okkupasjonen opphørte i 1944. Da hadde flere hundre ukrainske byer og landsbyer blitt jevnet med jorden, men ble senere gjenoppbygd.

I 1945 var Den ukrainske sovjetrepublikken en av statene som grunnla FN. Stalins død i 1953 endret Moskvas Ukraina-politikk; blant annet ble hele Krimhalvøya overført fra den russiske sovjetrepublikken til den ukrainske i 1954.

Hungers-katastrofa «holodomor», sitat frå https://snl.no/Holodomor :

Holodomor er den ukrainske betegnelsen på en hungersnød som rammet den ukrainske sovjetrepublikken i årene 1932–1933. Ordet er en sammentrekning av frasen «moryty holodom», som betyr å sulte noen til døde, og understreker at det i Ukraina oppfattes som en menneskeskapt hungersnød. Dens årsak og politiske betydning er i dag en gjenstand for diskusjoner, både blant forskere og i forholdet mellom Ukraina og Russland.

Hungersnøden i 1932–1933

En større hungersnød rammet Sovjetunionen i årene 1932–1933. Den rammet særlig hardt i de kornproduserende områdene i Ukraina, Nord-Kaukasus, ved Volgas nedre løp og i Kasakhstan. Hungersnøden ble benektet av sovjetiske myndigheter, noe som gjorde at det ikke ble ført offisielle statistikk over antall døde som kunne relateres direkte til hungersnøden. Tallene varierer derfor mellom ulike kilder, men ledende internasjonale forskere på ukrainsk historie synes i dag å enes om at antallet døde som et resultat av hungersnøden i den ukrainske sovjetrepublikken ligger et sted mellom tre og fire millioner mennesker.

Hungersnøden inntraff i en periode med store endringer i det sovjetiske samfunnet. Den første femårsplanen ble avsluttet i 1932. Den hadde fokusert på industrialisering og kollektivisering av jordbruket for å bidra til den industrielle omstillingen. Dette innebar at tidligere privateide gårder skulle organiseres som felleseie og at bøndene fikk kvoter på hvor mye de måtte levere av korn og andre jordbruksprodukter. Dette skulle sikre matforsyningen i byene. Endringene ble møtt med stor motstand, noe som framprovoserte den såkalte avkulakiseringen – politikken for å fjerne kulakene, de mest velstående bøndene. Disse konfrontasjonene var store i Ukraina, som var en sovjetrepublikk med særlig stor jordbruksproduksjon.

I tråd med femårsplanens overordnede målsetninger om økt effektivitet og produksjon, ble jordbrukskvotene hevet i 1932 til et nivå som bøndene ikke klarte å leve opp til, og dette ble en direkte utløsende årsak til hungersnøden. Selv om bøndene måtte levere inn både det de hadde produsert og såkornet, var det likevel mange som ikke klarte å møte kvoten. Hardest rammet ble de matproduserende områdene i sentrale deler av Ukraina, hvor sulten slo inn allerede på ettervinteren i 1932. Mens de første rapportene om døde begynte å komme, var den politiske ledelsen mest opptatt av at jordbrukskvotene ikke hadde blitt møtt, noe som ble oppfattet som en sabotasje mot femårsplanen. Kravene ble derfor skjerpet ytterligere inn mot 1933. Dette forverret situasjonen. De områdene som hadde overlevd hungersnød året før var spesielt utsatt, men den nådde nå også større deler av landet. Resultatet var at en åttendedel av den ukrainske sovjetrepublikkens innbyggere døde av sult i årene 1932–1934.

Holodomor i moderne politikk

Hungersnøden var tabubelagt i Sovjetunionen og det var først i glasnost-perioden på slutten av 1980-tallet at Holodomor ble etablert som et begrep i Ukraina, etter å ha blitt innført blant ukrainske emigranter i Nord-Amerika på 1970-tallet. Etter uavhengigheten i 1991 har ukrainske myndigheter vært opptatt av å få internasjonal anerkjennelse av Holodomor som et folkemord mot det ukrainske folket. Enkelte andre stater støtter dem i dette.

Mange andre land, som USA og EU, anser at Holodomor ikke oppfyller de folkerettslige kravene til et folkemord, men snarere må anses som et angrep på det ukrainske folk og en forbrytelse mot menneskeheten. Russiske myndigheter er sterkt kritiske til det de kaller ukrainske myndigheters politisering av historien og viser til at hungersnøden også rammet områder utenfor den ukrainske sovjetrepublikken. De avviser at hungersnøden var organisert med utgangspunkt i etniske skillelinjer.

Spørsmålet om Norges offisielle syn på Holodomor ble reist i Stortingets spørretime av Fremskrittspartiets representant Øyvind Vaksdal i 2008. Daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre påpekte at Sovjetunionens ledelse bærer ansvaret for det han omtalte som «umenneskelige handlinger», men at det ikke er grunnlag for å kalle det et folkemord.