Innleiing.

Harald Hårfagre fekk hjelp av jarlar og små-kongar til å samle Noreg til eitt rike, mellom andre Håkon Grjotgardsson Ladejarl og Ragnvald Mørejarl. Slaget ved Hafsfjord var i 872 og hans regjeringstid er rekna frå 865 til 930-933. Men det var ikkje lenge før Noreg atter vart eit lydrike under Danmark. Håkon Sigurdsson jarl styrte Noreg som underkonge for danskekongen frå 970, først under Harald Blåtann, så under Svein Tjugeskjegg. Men han vart for sjølvstendig og eigenmektig, så danskekongen sende ein stor styrke nordover for å straffe han. Men Håkon vart varsla og samla styrkane ved hjelp av leidangen og sigra over dei i slaget ved Hjørungavåg på Sunnmøre, truleg kring 986.

Danmark prøvde å legge under seg både Noreg og England. Norske vikingar for også på vikingferd, men Olav Tryggvasson vart kristna i England, så prøvde han å samle Noreg til eitt rike igjen. Olav Haraldson den Heilage vart kristna i Normandie og så prøvde han også å samle Noreg til eitt rike. At desse to kongane langt på veg klarde det, hang saman med at danskekongen var oppteken av å ta makta i England. Deretter prøvde han å vinne att makta i Noreg og klarde det. Olav Tryggvason fall i slaget ved Svolder, Olav den Heilage på Stiklestad.

Det var folket i Trøndelag som vann i slaget ved Stiklestad, men danskane hausta frukten av det. Kong Knut sette son sin Svein på trona i Norge, sjølv om han var berre eit barn, med sin angelsaksiske mor Alfiva som verge. No kunne Knut regjere direkte gjennom dei, i staden for gjennom dei norske jarlene som tidlegare. Dei norske småkongane likte ikkje dette, spesielt Einar Tambarskjelve i Trøndelag. Ladejarlane hadde dødd ut på mannssida, så han hadde håpa på å verte den nye jarlen på Lade. Og no innførte danskane ny lover som verka urimelege, la skatt og tunge byrder på folket. I tillegg kom hungersnød i Europa, så dette var en vanskelig tid.

Leiarane i kyrkja hevda at Olav Haraldson var ein helgen på grunn av nokre rapporterte mirakel. Einar Tambarskjelve og andre stormenn inngikk ein allianse med leiarane i kyrkja og henta Magnus, son til Olav frå Gardariket, for å gjere han til konge i Norge, så Svein og Alfiva måtte flykte.

Dermed vart Noreg sjølvstendig likevel og eg meiner det er viktig å forstå det utifrå kva betydning kristendomen hadde fått. Noreg vart samla med kristendomen fordi det hadde vist seg at kyrkja hadde ein viktig samlande og sosial funksjon. Noreg vart samla under kristendomen, fordi Kristus er kongars konge, så trua på han verka som ein samlande overnasjonalitet.

Vikingtida byrja rundt 800 .Kr.

Vi reknar med at vikingtida byrja med herjinga av klosteret på Lindisfarne i 793, til tross for at det var å angripe fredelege og verjelause folk, ikkje noko særleg å vere stolte over, til samanlikning med dei tøffe vikingferdene.

https://snl.no/Lindisfarne

Det var ei fredlaus tid, der den sterkaste sin rett rådde. Ein småkonge kunne lett la seg freiast til å gå laus på nabokongens revir med eld og sverd. Ein vanleg bonde kunne heller ikkje kjenne seg trygg, ei framand kunne utfordre han til holmgang for å prøve å ta frå han gard og grunn eller dottera. På Sunnmøre var der ein som var av svensk avstamming og heitte Ljot den bleike, han hadde ingen frendar i bygda men vann seg jordegods og gull gjennom holmgang. Han kravde dattera på Blindheim (ved Ålesund) på den måten, men Egil gjekk til kamp mot han og felte han. (Cappelens Norgeshistorie 1976, bind 2 side 63).

Sitat frå https://snl.no/holmgang :

Holmgang var i nordisk middelalder en tvekamp som ble utkjempet etter forutgående utfordring på en «holme», det vil si en virkelig øy eller en avgrenset plass. Fenomenet er et yndet sagamotiv. Holmgang ble regnet som en slags gudsdom i førkristen tid, men ble avskaffet etter at kristendommen var innført.

Sitat frå https://no.wikipedia.org/wiki/Holmgang :

Holmgang (norrønt og islandsk hólmganga) var en gammelgermansk duelltype eller tvekamp som foregikk ved at de to som skulle slåss, gikk ut på et skjær, en holme eller en annen avgrenset plass og sloss, enten til første blodsdråpe eller døden. Det var også mulig å overgi seg, selv om dette ble ansett som «umandig» etter tidens normer.

Holmgang nevnes flere ganger i sagalitteraturen. Skikken var ofte slik at to menn ble sendt med samme skip til en øde øy, satt av på øya og etterlatt der. Et par dager etter kom skipet tilbake, men kun en av mennene får komme tilbake. En av de best kjente skildringene av en holmgang finnes i Gunnlaug Ormstunges saga. Holmgang ble trolig forbudt på Island i 1006; i Norge ble holmgang forbudt ved innføring av eldre Frostatingslova , kap 1-5.

Harald Hårfagre og samlinga av Noreg.

Harald Hårfagre var ein konge som ville fri til ei ung kvinne som heitte Gyda og var dotter til ein konge i Hordaland. Men ho ville ikkje komme til han før han hadde samla Noreg til eitt rike. Då sa han at han ville ikkje klippe hår og skjegg før han hadde samla Noreg til eitt rike. Så prøvde han først å få med seg småkongar og jarlar som frivillig ville støtte han som Noregs konge.

Ynglingætta var ei kongsætt i Vestfold og Oppland, men verken han eller faren, Halvdan Svarte, er nemnde i Ynglingetal, det er merkeleg likte som knyter han til Vestfold. (Cappelens Norgeshistorie 1976, bind 2 side 88) Det er ikkje mykje som knyter han til Vestfold. Kanskje han kom frå ei nordlegare grein av ynglinge-ætta, mest truleg var han konge på Ringerike og Hadeland og tok først Vestfold også. Den mest radikale teorien var at han var frå Rogalands og at det var først og fremst vestfoldingane han knekte i slaget ved Hafsfjord.

Noreg betyr vegen til nord, det var sjøvegen langs kysten og det var ein handelsveg, å trygge den kunne vere ein god grunn til å samle Noreg til eitt rike. Kaupang i Vestfold var ein handelsstad ved kysten og der vart det handla med store verdiar, så den trong ein kong til vern. Harald Hårfagre fekk med seg Lade-jarl. Lade var ein lasteplass i Trondheimsfjorden og nordlendingane var interessert i å trygge handelsruta langs kysten. Ragnvald Møre-jarl støtta han også. Møre er kystlinja i Møre og Romsdal.

Sitat frå https://snl.no/Harald_H%C3%A5rfagre :

Harald Hårfagre var konge i Norge fra rundt år 865 til sin død omkring 930–933. Tradisjonelt er han blitt framstilt som den første kongen over hele Norge etter å ha slått sine motstandere i slaget i Hafrsfjord i år 872. Tilnavnet sitt fikk han fordi han ifølge sagaene skal ha nektet å klippe hår og skjegg før samlingen av Norge var gjennomført.

Oppfatningen av Haralds rolle som rikssamler og forfar til de senere norske kongene ble etablert i historieskrivningen på 1100-tallet og senere. Det er i dag omdiskutert om hvor langt Haralds kongemakt strakk seg, men det er bred enighet om at kjernen i hans rike var på Sør-Vestlandet, og at det var forbundet med kontroll over handelen langs kysten fra Nord-Norge til Viken.

Harald var sønn av Halvdan Svarte. Halvdan er også nevnt som Haralds far i Haraldskvadet, og det er få som har satt farens navn i tvil. I den eldste sagatradisjonen er Halvdan Svarte forbundet med en maktbase på Ringerike. I sine kongesagaer sier Snorre at Halvdan også var konge i Vestfold og knytter ham til ynglingeætten med røtter tilbake til Uppsalakongene og Odin. Snorre sier at Halvdans bror, og dermed Haralds onkel, var Olav Geirstadalv i Vestfold. Olavs sønn, og dermed Haralds fetter, var Ragnvald Heidumhære. Diktet Ynglingatal var diktet til Ragnvald, men familiebåndet mellom ham og Harald Hårfagre er først og fremst belagt i senere kilder og regnes derfor som usikker.

I sagatradisjonen sies det at Harald, etter å ha arvet Vestfold og Opplandene etter sin far, allierte seg med håløygjarlen Håkon Grjotgardsson. Så skal Harald ha fått innflytelse i Trøndelag før han angrep sjøkonger på Sør-Vestlandet. Slaget i Hafrsfjord, foreslått til å ha stått i år 872, var den avgjørende seieren som sikret Harald makten over hele Norge fram til sin død omkring 60 år senere.

Deler av denne framstillingen har blitt trukket i tvil. I skaldediktene, særlig i Haraldskvadet av Torbjørn Hornklove, er det klart at det er Harald som blir angrepet av konger som kommer østfra. Navnene på disse kongene nevnes også, det er Kjotve den rike og Tore Haklang. Særlig navnet Haklang har vekt interesse, siden det er en runestein på Jylland som minnes en person med dette navnet og som er datert fra omtrent denne tiden. Angriperne østfra ser dermed ut til å ha kommet fra Agder, Viken og Jylland, men ble slått tilbake ved Hafrsfjord.

På denne nettsida finn vi kart over Noreg frå 820 til 1020:

https://en.wikipedia.org/wiki/Unification_of_Norway

Ragnvald Mørejarl.

Sitat frå https://snl.no/Ragnvald_M%C3%B8rejarl :

Ragnvald Mørejarl var en norsk høvding på Vestlandet på slutten av 800-tallet. Han skal ifølge sagaene først ha vært Harald Hårfagres forbundsfelle, men ble senere hans fiende. Ragnvald ble drept av Haralds sønner.

Angivelig skal Ragnvald ha vært far til Gange-Rolv. En annen sønn, Torv-Einar, ble jarl på Orknøyene.

I Ålesund er det ei statue av Gange-Rolv «Rollon». Han flytte til Normandie og vart ein forholdsvis stor konge der.

Slaget ved Hjørungavåg.

Sitat frå https://snl.no/Slaget_ved_Hj%C3%B8rungav%C3%A5g :

Slaget ved Hjørungavåg var eit sjøslag på kysten av Sunnmøre, truleg kring år 986. Håkon Sigurdsson jarl (Håkon jarl) kjempa her ned ein styrke av danskar og jomsvikingar.

Slaget ved Hjørungavåg var eit danskleidd åtak på styret til Håkon Sigurdsson jarl. Håkon hadde styrt Noreg som underkonge for danskekongen (først Harald Blåtann, deretter Svein Tjugeskjegg) sidan 970, men hadde vorte for sjølvstendig og eigenmektig. Danskekongen sende difor ein større styrke nordover for å straffe Håkon. Fleire krigarar frå det vidgjetne brorskapet jomsvikingane skal ha vore med.

I slaget skal den danske invasjonsstyrken først ha hatt framgang. Etter kvart snudde derimot lukka, truleg på grunn av eit større uvêr. Vendinga har gitt grunnlag for fleire mytiske forteljingar, den fremste at Håkon jarl skal ha ofra son sin til gudinna eller fylgja (verneånda) Torgerd Hølgabrud. Etter dette fall fleire av dei førande jomsvikingane.

Det enda med fullstendig nederlag for danskane, som skal ha trekt seg bort frå norske område for ei tid. Håkon jarl fekk slik ein sterk siger og kunne grunnfeste styret sitt som einekonge over norske område. Slaget ved Hjørungavåg skal dermed ha vore viktig for sjølvstendet til det norske riksstyret ‒ for ei tid.

Slaget passar godt inn i det historikarane veit om striden mellom danskekongen, som prøvde å hevde overherredøme i Noreg, og dei eigenmektige underkongane hans. Opplysingane om slaget er likevel usikre, og det er uvisst om det har stått i det heile.

På grunn av den avgjerande rolla slaget spela for det norske riksstyret, har det ei viktig rolle i Snorre Sturlasons Heimskringla. Likeins er det nemnt hos den danske historiekrivaren Saxo Grammaticus. Begge desse sogeskrivarane har truleg bygd på Soga om jomsvikingane, ei soge med lang munnleg overlevering og preg av svært mykje dikting. Like fullt er slaget ved Hjørungavåg nemnt i fleire samtidige skaldekvad, og det er såleis godt mogleg at det har ein viss historisk kjerne.

I samband med dette slaget møter vi for første gong omgrepet leidang omtalt i samtidige kjelder. Leidangen var ei form for styrkeutskriving, seinare svært viktig i forsvaret av Noreg til sjøs. Håkon jarl skal ha samla ein hær på opp mot 180 skip, ved å nytte seg av leidangsbod. Danskane kom med færre skip, men likevel opp mot hundre. Slaget var såleis eit av dei største sjøslaga i vikingtida, og eit av dei blodigaste: «Vidt på sjøen dreiv skuter med varme likhaugar ladde», kvad Þórðr Kolbeinsson i «Eiríksdrápa» (til Eirik Håkonsson).

Dansk åtak på norsk konge

Slaget ved Hjørungavåg var eit straffetokt mot Håkon Sigurdsson jarl, hovdingen som hadde styrt det som var Noreg på den tida, frå setet sitt på Lade i dagens Trondheim. Makta hadde han fått av Harald Blåtann, etter nedkjempinga av dei tidlegare riksstyrarane, Eirikssønene (søner av Harald Hårfagre). Håkon styrte altså som danskekongen sin underkonge, med ei viss skatteplikt til den danske krona. Håkon skal samtidig sjølv ha bygd opp ein større rikdom etter vikingferder i austerveg. Det medverka til det eigenrådige styret hans.

Tidfestinga av slaget ved Hjørungavåg er usikker. Det må likevel ha stått etter 974, då Håkon jarl medverka i Harald Blåtann sin kamp mot den tysk-romerske keisaren Otto 2. Sogene si kopling til arveølet, fastset tidspunktet til år 985/986. Historieskrivaren Saxo Grammaticus hevdar derimot at det var Harald Blåtann som ordna åtaket, slik at det kan ha skjedd før han døydde. Eit tidlegare dansk tokt mot Håkon, kring midten av 970-åra, viser at danskekongen var ivrig etter å få bukt med jarlen, og sannsynleggjer ei slik tolking. Truleg var altså slaget eit ledd i maktkampen mellom Håkon og Harald.

Toktet nordover

Leiande jomsvikingar som skal ha fare mot Håkon jarl, var Bue Digre og Vagn Åkesson, forutan Sigvalde jarl og Torkjell Høge. Dei segla nordover med det som ifølgje kongesoga Fagrskinna var 60 skip. På ferda nordover skal dei ha herja lang norskekysten, noko som likevel passar dårleg med at dei ville overraske Håkon. Gjermund, Håkon sin lendmann på Jæren, skal då òg ha sloppe unna åtaka og så ha åtvara ladejarlen. Håkon kunne dermed bu seg på strid.

Jomsvikingane fór så nordover. Ved Hjørungavåg på Sunnmøre gjekk dei i land for å leite etter Håkon. Her fekk dei bod om at jarlen låg i ei bukt like ved, med eit fåtal skip. Dei segla ut, men kom i bakhald. Leidangflåten Håkon hadde samla, talde nemleg tre gonger så mange skip, ifølgje Fagrskinna. Dei rusta seg til slag.

Slaget

Slaget skal først ha gått dårleg for nordmennene. Jomsvikingane kjempa hardt. Vagn Åkesson braut opp fylkinga, skipsavdelinga, til Eirik, son til Håkon, sjølv om Eirik hadde tre gonger så mange skip.

… da rader av ruggande hærskip

rudde vart for menner,

og hovdingen laut hive

heilt sin sund-slitne jarnserk.

Dette kvad Tind Hallkjellsson, som var med i slaget: Håkon jarl vart no råka av så mange spyd at han kasta frå seg brynja. Jarlen sine menn måtte då søkje til lands.

Så braut det ut uvêr. Soga om jomsvikingane koplar vêromslaget til ei påstått menneskeofring. Håkon skal ha ofra sin eigen son, Erling, til Torgerd Hølgabrud, verneånda for ladejarlane. Ruskevêret talde nemleg til nordmennene sin fordel, og det danske mannefallet auka.

Etter kvart vart overmakta for stor for danskane. Sigvalde jarl skal då ha flykta frå slaget og vert for det illgjeten i sogene. Bue Digre kjempa til han vart kvesta, og hoppa så på sjøen. Vagn Åkesson vart fanga av Eirik Håkonsson. Dei danske krigarane kjempa i det heile til dei stupte eller vart tekne til fange og drepne. Denne kampviljen gjorde slaget svært blodig. Eirik sleppte likevel Vagn fri, til Håkons vreide.

Tolking og mytar

Til alle heimsens endar

ordet no seg breier

om den høge hovdings

heiderrike storverk.

Det kvad Einar Skålaglam, hirdskalden til Håkon, i skaldekvadet «Vellekla». Slaget ved Hjørungavåg vart raskt vidgjete. For Håkon jarl var sigeren ei ærerik styrking av makta hans, for danskekongen eit kraftig nederlag, som heldt han borte frå nye åtak i Noreg i lang tid. Det gav opphav til mange mytar. Det vart sagt at Bue Digre hoppa over bord med to kister gull, heller enn å strekkje våpen. Son hans, Sigurd, bad om å få håret skåna under halshogginga etter slaget, men rykte til med hovudet, slik at han som heldt håret, fekk hendene kappa av.

Hos Snorre Sturlason var slaget ved Hjørungavåg eit avgjerande vendepunkt i dansk innblanding i Noreg. Fullt så utslagsgivande vart det ikkje, for danskekongen la nokre tiår seinare Noreg under seg. I slaget ved Svolder kring år 1000 kjempa òg Svein og Eirik jarl på dansk side, saman med jomsvikingane, mot Olav Tryggvasson. Viktigare enn for den historiske utviklinga vart slaget ved Hjørungavåg seinare eit symbol for norsk sjølvstende og storskap i den nasjonale historieskrivinga etter 1814. I nyare tid har kjeldekritiske historikarar måtta slå seg til ro med uvissa, og dei vurderer slaget som truleg, eller iallfall mogleg.

Lokalt har kampen mest stått om staden der slaget stod, for staden er aldri påvist. Fleire av tolkingane har ikkje stått tilbake for diktinga i Soga om jomsvikingane. Debatten har rast i lokalpressa opp til 2000-talet, og før 1000-årsfeiringa i 1986 leita dykkarar og ein ubåt etter kistene til Bue Digre. Noko bevis for at slaget har skjedd, er likevel ikkje funne. Namnet Hjørungavåg vart gitt til bygda Liavåg i Hareid så seint som i 1897. Sannsynlegvis er då heller ikkje stadnamnet samtidig, men ei islandsk forvansking av namnet Hareidlandet.

Danegjeld.

Sitat frå https://snl.no/danegjeld :

Danegjeld var ein tributt kongar og fyrstar i England og Frankrike måtte betale for å inngå fred og sleppe herjingar frå skandinaviske krigarar, som var leidde av danekongen. Den høgaste summen i England var 48 000 pund sølv i år 1012.

Faktaboks

ETYMOLOGI 

etter engelsk danegeld; jf. norrønt danir, sjå danar, og gjald, sjå gjeld

OGSÅ KJENT SOM 

danegeld

Nemninga er særleg nytta i samband med dei skattane som vart betalte til styrkane til danekongen frå 990-åra, men også om frikjøp frå vikingplyndring før dette.

Frå 991 til 1018 er det rekna ut at den engelske kongemakta ytte 60‒70 tonn i sølv i danegjeld. Den største hevinga av danegjeld fann stad i 1018, då danekongen Knut den store lova å oppløyse angrepsflåten sin mot ei skatteyting på 31 tonn sølv. Dette var svært store inntekter som endra maktgrunnlaget i dei skandinaviske landa og var med på å bidra til seinare statsutvikling.

Seinare endra danegjelda karakter i England, då den dansken vikinghæren overtok forsvaret i landet for betalinga dei fekk. Etter at vikingtokta tok slutt, og etter erobringa til normannarane av England i 1066, heldt dei engelske kongane fram med å krevje danegjeld av folket. Gjelda vart dermed ein fast skatt til den engelske krona.

Olav Tryggvason.

Når Harald Hårfagre vart gammal, vart det strid mellom sønene hans, den eldste heitt Eirik og ville ha heile riket samla, så han kom i strid med nokre av brørne sine og fellte fem av dei, derfor fekk han tilnamnet Blodøks. Men bor hans, Håkon, kom heim frå England og jaga han or landet. Han vart kalla Håkon den Gode. Harald 2. Gråfell Eirikson var son til Eirik Blodøks og han vann over Håkon den Gode og tok makta. Han drap far til Olav Tryggvason før han var fødd, så mor hans, Astrid, tok røminga, det er snakk om både Sverige og Orkenøyane, men sogene er samstemte om at Astrid hamna i Gardarriket, sidan hennar bror var i teneste hos Vladimir den Store av Kiev, så Olav voks opp der.

Keisar Otto 2. i det Tysk-Romerske riket gjorde ei kristnings-hærferd mot Norden og fekk Olav Tryggvasson med på laget. Dei møtte hærane til danskekongen Harald Blåtann og Håkon Jarl av Noreg. Først klarde dei ikkje å få gjennombrot, men så sigla dei rundt Jutland og vann eit stor slag, så både konge, jarl og hærmenn vart kristna. Men seinare vende Håkon tilbake til den gamle religionen.

https://no.wikipedia.org/wiki/Eirik_Blod%C3%B8ks

https://en.wikipedia.org/wiki/Olaf_Tryggvason

Sidan for Olav Trygvasson i vikingferd til England. Men der vart han kristna og døypte seg. Så for han attende til Noreg og ville samle landet til eitt rike under kristendomen eller kanskje vi skal seie med kristendomen. Så det var etter semje med den engelske kongen, men med motsetting til maktinteressa til den danske kongen. Og det vart til slutt hans bane.

Sitat frå https://snl.no/Olav_Tryggvason :

Olav Tryggvason var konge i Norge fra 995 til 1000. Han var sønn av småkongen Tryggve Olavsson og Astrid Eiriksdatter. Før han ble norsk konge deltok Olav i vikingferder, spesielt i England i begynnelsen av 990-årene. Her vant han store rikdommer i danegjeld som han hadde med seg til Norge.

Sammen med Håkon den gode og Olav den hellige er Olav Tryggvason kjent som en av de norske kristningskongene. Han er også den som ifølge tradisjonen kristnet Island. Imidlertid var kristendommen allerede forholdsvis utbredt i deler av Norge før Olav ble konge, spesielt i Viken og på deler av Vestlandet.

Olav regnes som grunnleggeren av Nidaros (Trondheim). Grunnleggelsen skjedde i 997 ifølge sagaenes kronologi.

Ifølge sagatradisjonen var Olav sønnesønns sønn av Harald Hårfagre, men dette regnes som svært usikkert.

Olav falt i slaget ved Svolder omkring år 1000.

Det ble skrevet en rekke sagaer om Olav, først og fremst på Island. De første ble skrevet på latin av munkene Odd Snorresson og Gunnlaug Leivsson rundt 1190, men ble snart oversatt. På disse bygger senere versjoner, som Snorre Sturlasons Heimskringla fra omkring 1230.

I 991 omtales høvdingen Anlaf i Den angelsaksiske krøniken, sannsynligvis er dette Olav Tryggvason. Da er han i England som fører for en skandinavisk styrke som plyndret mange steder rundt Irskesjøen. Et dokument fra 990-årene nevner ham i sammenheng med to andre høvdinger, Justin og Gudmund Stigandeson. Den første av disse kan vært den Jostein som sagaene sier var Olavs morbror, mens Gudmund er ellers ukjent. Krøniken sier at Anlaf, eller Olav, ledet den norrøne hæren ved slaget ved Maldon i Essex 11. august 991. Der vant skandinavene, mens angelsaksernes leder, Byrhtnoth, ealdorman av Essex, ble drept. Kong Ethelred II sluttet fred med Olav og hans hær samme år, og avtalte å betale 10 000 pund for å holde på freden. Dette er første gang danegjeld ble betalt, og avalen er fremdeles bevart.

Olav ser likevel ikke ut til å ha holdt freden særlig lenge. Trolig ledet han nye angrep i Wales i 992 og på Banburgh og Lindsey i 993. Det er foreslått at hans flåte reiste til Sachsen og Frisland i 994, da vikingangrep er notert i de lokale annalene, før de returnerte til England igjen. Høsten 994 synes Olav å ha sluttet seg til flåten til danskekongen Svein Tjugeskjegg. De angrep London, men trakk seg tilbake til områdene rundt Southampton for overvintring. Kong Ethelred II sluttet da på ny fred med den skandinaviske hæren, denne gangen for hele 16 000 pund.

Olav ble i forbindelse med fredsslutningen opplært i den kristne tro av erkebiskop Sigeric av Canterbury og biskop Ælfheah av Winchester, og ble enten døpt eller konfirmert ved denne anledningen. Om Olav allerede var døpt før denne fredsslutningen er omdiskutert. Den angelsaksiske krønike forteller at Ethelred II var hans fadder. Han ga også Olav fyrstelige gaver for å binde hans lojalitet til seg. Olav lovet til gjengjeld å aldri angripe England igjen. Han inngikk dermed en særlig avtale med den engelske kongen, uavhengig av sitt tidligere forbund med kong Svein Tjugeskjegg. Sommeren 995 dro Olav tilbake til Norge med et stort følge av både krigere og prester, og må vi tro, med en stor formue etter innkrevingen av danegjeld og fredsslutningen med Ethelred II.

Da Olav kom til Norge i 995, hadde Håkon jarl vært den fremste styreren på Vestlandet, i Trøndelag og i Nord-Norge i flere år. Sagaene forteller at trønderske stormenn hadde startet et opprør mot Håkon jarl, noe som endte med at med at ladejarlen ble drept av sin egen trell. Detaljene i denne historien er satt i tvil, men misnøye med Håkon jarl kan ha gjort Olavs vei til makten lettere.

Ekteskapspolitikk og alliansebygging

Etter å ha blitt hyllet til konge i Trøndelag, må etableringen av et nettverk av støttespillere innenfor kongedømmet ha vært viktig for Olav. Kort etter hans vei til makten, giftet han bort sin søster Astrid til Erling Skjalgsson, den mektigste stormannen på Sør-Vestlandet. En annen søster, kalt Ingeborg i sagaene, ble gift med Ragnvald jarl i Västergötland eller Östergötland. Dette tyder på at kong Olav hadde ambisjoner også østover mot de svenske områdene.

Sagaenes historier om Olav Tryggvasons eget ekteskapsstrategier er imidlertid mer usikre. Fortellingene om hans mange ekteskap før han kom til Norge, er kun kjent gjennom sagaene, og kan ikke bekreftes gjennom andre kilder. Etter at han kom til Norge, skal han ha giftet seg med den trønderske stormannen Jernskjegges datter, Gudrun, men han skal ha blitt sendt bort etter hun angrep kongen med kniv på bryllupsnatten. Olav skal så ha gjort et fremstøt overfor Sigrid Storråde, enke etter kong Erik Seiersæl (død 995) i Sverige. Både sagaenes portrett av Sigrid, og usikkerheten om hun i kildene er sammenblandet med Gunnhild, datter av den polske fyrsten Miezsko, gjør at historikere har satt Olavs frieri til Sigrid i tvil. Imidlertid kan historien gjenspeile Olavs forsøk på å etablere en allianse østover.

Sikrere er det at Olav giftet seg med Tyra, datter av Harald Blåtann og Svein Tjugeskjeggs søster. Tyra skal tidligere ha vært gift eller trolovet med den polske kongen Bolesław, sønn av fyrst Mieszko. En kilde sier at hun også hadde vært gift med Styrbjørn Sterke, bror eller nevø av svenskekongen Erik Seiersæl og høvding i Jomsborg. Giftermålet mellom Tyra og Olav skal ifølge sagaene ha vært imot kong Sveins vilje, og Tyra egget Olav til strid mot hans svoger. Dette er høyst usikre opplysninger, selv om det viste seg at ekteskapet ikke hindret fiendskap mellom kongene Svein og Olav. Denne rivaliseringen kan også ha omfattet interessene rundt Viken. Her er det mye som tyder på at Svein Tjugeskjegg hadde kontroll, eller i det minste sterk innflytelse og interesser.

Kristningskongen

Olavs kongsgjerning er særlig sterkt forbundet med kristningen av Norge. Olav må ha hatt prester med seg fra England til Norge, og alt tyder på at han støttet kirkebygging og misjonering. I flere regioner, som i Viken og deler av Vestlandet, tyder mye på at kristendommen var kjent og nokså utbredt før Olavs ankomst. Hendelsesforløpet i Olavs kristningsverk gjennom påbud om dåp, faste og kristen begravelse er vanskeligere å etablere med sikkerhet, men mye tyder på at Olav hadde sterk interesse av å markere sitt nærvær gjennom å bygge kirker på sentrale steder langs kysten på Vestlandet og i Midt-Norge.

Kong Olav er også forbundet med kristningen av Island. Han sendte en tysk misjonær, Tangbrand, til Island og ifølge sagaene holdt han islendinger i Norge tilbake som en form for gisler. Tangbrand møtte motstand på Island, men i år 1000 (eller, som noen kilder antyder, i år 999) ble kristendommen vedtatt på Alltinget.

Slaget ved Svolder

Kong Olav falt i et sjøslag ved Svolder i år 1000, etter å ha blitt slått av en allianse bestående av danskekongen Svein Tjugeskjegg, den svenske kongen Olof Skötkonung og ladejarlen Eirik Håkonsson. Det er få samtidige kilder til slaget, først og fremst minnediktet etter Olav av Hallfred Vandrådeskald, men desto flere myter.

For det første er det ikke slått fast hvor Svolder er. Siden sagaene har plassert stedet et sted på Olavs vei fra Vendland (dagens nordøstlige Tyskland og nordvestlige Polen), har mange steder fra Wolin i sør og helt opp til Bohuslän og Østfold blitt foreslått.

Bakgrunnen for slaget er også usikker. Sagaenes forklaring er at Olav skulle hente medgiften til dronning Tyra, som tidligere skal ha vært gift med den polske kongen Bolesław. Svein, som skal ha giftet seg med den hevngjerrige og eggende Sigrid Storråde, benyttet da sammen med Olof og Eirik jarl anledningen til å ligge i bakhold og vente på Olav ved Svolder. En annen forklaring kan knyttes til politiske begivenheter i Polen. Om Olav virkelig var på vei til Bolesław i år 1000, var det samme år som den tysk-romerske keiser Otto III kom til Gniezno for å møte den polske kongen og gjøre ham til sin allierte. Om Olav var involvert i en slik allianse, samtidig som han hadde sterke bånd til Ethelred II, er det nærliggende at dette ble oppfattet som en trussel av de danske og svenske kongene. Eirik jarl fremstod da som en bedre og mer lojal alliert i Norge.

Sjøslaget endte med at Olav og hans flåte ble overvunnet. Olavs lik ble imidlertid ikke funnet. Sagaene forteller at han hoppet over bord og forsvant. Dette ga senere grobunn for legender om at han overlevde og levde som munk i Det hellige land.

Olav den Heilage.

Olav Haraldson var son til Åsta og Harald Grenske, ein småkonge i Vestfold. Så far hans var tippoldebarnet til Harald Hårfagre, men han døde før Olav vart fødd. Olav for i vikingferd og gjorde strandhogg i Finnland og i dei baltiske landa, Danmark og England. Torkjell Høge var ein jomsviking og småkonge i Skåne. Olav vart med han i angrepet på Canterburry i 1011.

https://en.wikipedia.org/wiki/Olaf_II_of_Norway

Så for han i vikingferd langs kysten av fastlandet, men i Normandie vart han omvend til kristendommen. Den engelske konge Ethelred 2 hadde rømt dit, sidan Svein Tjueskjegg hadde fått overtaket i England. Men så døde Svein og Olav Haraldson vart truloeg med Etherel 2 tilbake til England, for å hjelpe han å gjenvinne makta. Sveins son, Knut, rømde heim att, men kom tilbake året etter, med ein stor flåte. Men då for Olav til Noreg for å sikre seg makta der.

Sidan kom hans makt i Noreg i motsetnad til danskekongen og det enda med at han fall i slaget ved Stiklestad.

Sitat frå https://snl.no/Olav_den_hellige :

Olav den hellige, også kjent som Olav Haraldsson, var konge i Norge i perioden 1015–1028. Olav førte rikssamlingen av landet videre og spilte en grunnleggende rolle ved innføringen av kristendommen i Norge. Størst betydning fikk han som rikshelgen etter sin død i slaget på Stiklestad 29. juli 1030.

Ifølge sagaene dro Olav i vikingferd da han var tolv år gammel, til østersjøkysten, danskekysten og Nederlandene. Så langt vi kan rekonstruere hans reiser gjennom sagaer, skaldedikt og korte omtaler i europeiske kilder, dro han til Østersjøen i 1007 og herjet langs svenskekysten og var muligens involvert i et angrep på Sigtuna. Deretter reiste han til Gotland og krevde skatt der, før han ifølge én kilde overvintret i Holmgard (Novgorod). Våren 1008 herjet Olav blant annet på øya Øsel i Estland og i Finland. I løpet av sommeren satte han kursen mot Danmark, der han slo seg sammen med Torkell Høye, kjent som jomsviking og en viktig hærfører for den danske kong Svein Tjugeskjegg. Tidligere historikere har ofte forbundet Torkell og Olav med vikingangrepene på Tiel og Utrecht i disse årene, men det er mer sannsynlig at skaldediktene omtaler mindre herjingstokt i Kennemerland, sør for IJselmeer, som grev Dirk III av Holland kontrollerte.

Høsten 1009 kom Olav til England som en del av Torkell Høyes hær, og ble involvert i Svein Tjugeskjeggs kamp mot kong Ethelred 2. I 1010 deltok Olav trolig i et stort slag ved Ringmare i East Anglia, og senere i erobringen og plyndringen av Canterbury. Der ble erkebiskop Ælfeah tatt til fange for å få løsepenger for ham, men han ble senere drept av sine fangevoktere. Kong Ethelred 2 betalte en stor sum for å hindre nye angrep og for at Torkell Høye skulle gå i hans tjeneste.

Olav reiste i 1012 til Normandie der han var leietroppsfører for hertug Rikard 2. Her deltok han i flere kamper, blant annet i et slag ved Dol mot hertugen av Bretagne. Han skal i denne perioden ha reist sørover mot den iberiske halvøya, og skal ifølge sagaene ha kommet helt til Gibraltar for han snudde nordover igjen. Trolig var Olav i følge med andre normannere inn i Middelhavet til Palestina og Sør-Italia, der de i flere år hadde vært både leiesoldater og pilegrimer.

Høsten 1013 var Olav tilbake i Normandie og ble døpt i Rouen enten samme høst eller tidlig i 1014 av hertugens bror, erkebiskop Robert. Kongesagaene sier at han ble døpt allerede som barn, med Olav Tryggvason som gudfar. Denne tradisjonen er usikker, men i så fall kan Olav ha konfirmert dåpen i Rouen denne vinteren. Denne vinteren var også Ethelred 2 i Normandie, etter at kong Svein Tjugeskjegg hadde fått overtaket i England. I februar 1014 døde kong Svein, og Ethelred 2 returnerte kort etter til England, trolig med Olav i hans følge.

Olavs aktivitet i England fra våren 1014 til høsten 1015 er usikker, selv om sagaene sier han var med å gjenerobre London for Ethelred 2. Sveins sønn, Knut, hadde flyktet fra England i 1014, men fra Danmark samlet han en sterk flåte og hær som angrep England sommeren 1015. Knut fikk stadig sterkere feste i England utover høsten, men omtrent samtidig forlot Olav kampen om England og seilte over Nordsjøen til Norge.

I 1015 dro Olav med kun to knarrer til Norge. Tidspunktet var neppe tilfeldig, siden Knut den mektige hadde tatt med seg store hærstyrker til England og den norske riksstyreren Eirik Jarl var med ham. Norge var da styrt av Eiriks unge sønn, Håkon, og hans bror Svein Håkonsson jarl. Ved ankomsten til vestlandskysten kom Olav overraskende på Håkon og tok ham til fange. Han ble løslatt mot å love å dra til England og ikke komme tilbake.

Ved tildeling av medbrakt sølv og med støtte fra sin slekt på Ringerike og Opplandene vant Olav til seg flere støttespillere på Østlandet. Palmesøndag 25. mars 1016 seiret han over landets fremste høvdinger, Svein jarl, Einar Tambarskjelve og Erling Skjalgsson, i sjøslaget ved Nesjar. Det eksakte stedet hvor dette slaget stod, har vært diskutert. Trolig er det ved Mølen og Helgeroa, sør i Vestfold. Senere samme år ble han tatt til konge på Øretinget i Trøndelag.

Sitat frå https://no.wikipedia.org/wiki/Rouen :

Rouen er en bykommune i departementet Seine-Maritime i regionen Normandie nord i Frankrike. Rouen er den historiske hovedstaden i Normandie, og i dag administrativt hovedsete både for regionen Normandie og for departementet Seine-Maritime. Byen var en av de største og rikeste byene i middelalderen og ble avstått av den karolingiske kongen Karl den enfoldige til Gange-Rolf i 911. Rouen var sete for skattmesteren av Normandie og spilte en stor rolle i engelsk historie, som en av Englands hovedsteder sammen med London i de engelsk-normanniske dynastienes periode. Den eldste delen av Rouens bykjerne, med sin trehusbebyggelse, katedral og mange kirker, står på UNESCOs Verdensarvsliste.

I 2011 hadde selve byen Rouen 111 553 innbyggere, mens storbyområdet har omtrent 650 000 innbyggere.

Olav Haraldsson skal ha blitt døpt i Rouen ca. 1013.

Økt motstand og veien mot Olavs nederlag på Stiklestad

Bakgrunnen for Olav Haraldssons nederlag på Stiklestad må søkes i utenrikspolitiske forhold og i hans utfordring av stormennenes makt rundt om i kongeriket. Ved sin harde fremferd mot motstandere rundt i landet skaffet han seg fiender blant stormennene.

Forholdet til nabolandene Sverige og Danmark var ikke godt i utgangspunktet. Olavs forgjengere i riksstyringen, jarlene Eirik og Svein, var knyttet til den danske og svenske kongsætten ved ekteskapsbånd. Det fiendtlige forhold til sveakongen Olof Skötkonung ble løst ved forlik, og Olavs giftermål med Olofs frilledatter Astrid var et ledd i dette forliket.

Ved midten av 1020-årene tilspisset motsetningene seg mellom den danske kongen Knut den mektige og Olav. Knut var da konge både over England og Danmark. Olav sluttet forbund med Olof Skötkonungs sønn og ettermann, Anund Jakob, for å møte trusselen fra Knut. Forbundsfellene søkte å komme Knut i forkjøpet, og ved Helgeå i Skåne i 1026 stod et slag som på sikt fikk alvorlige konsekvenser for Olav.

Samtidig, men særlig etter dette slaget, kom stormennenes reaksjon på Olavs strenge styre til uttrykk ved at de søkte tilflukt hos kong Knut den mektige. Det er belagt både i hjemlige og engelske kilder at de norske stormennene mottok engelske sølvmynter som bestikkelser av Knuts utsendinger i Norge. I 1028 kom Knut selv til landet med en flåte på 50 skip og ble hyllet på Øretinget som norsk konge. Olav måtte rømme til Sverige og drog snart videre til Gardarike, hvor han tok opphold hos sin svoger, storfyrst Jaroslav. Jaroslav var gift med dronning Astrids søster Ingebjørg, begge døtre til Olof Skötkonung.

Håkon, Eirik Jarls sønn, som Olav hadde sendt ut av landet i 1015, ble Knuts jarl i Norge. I 1029 omkom imidlertid Håkon i et skipsforlis i Pentlandsfjorden på vei hjem til Norge. Olav øynet da en mulighet for å gjenvinne sitt rike. Med en hær av svear, jemter, islendinger og norske følgesmenn kom han til Trøndelag i 1030, og på Stiklestad i Verdalen møtte han bondehæren, ledet av folk som Kalv Arnesson, Hårek av Tjøtta og Tore Hund. Trolig var de fleste på begge sider kristne, og slaget handlet om kampen om kongemakt snarere enn mellom kristendom og hedendom. På Stiklestad falt Olav 29. juli 1030.

Resultatet av Stiklestad og uår. Olav den Heilage.

Trønderane vann i slaget ved Stiklestad, men danskane hausta fruktene. Knut sette inn sonen sin, Svein, til til lydkonge i Noreg, sjølv om han var berre eit barn, så det vart under formyndarskap til mora, den angelsaksiske Ælfgifu, som nordmennene kalla Alfiva. Dei fekk merke at dei var komne frå aksen til elden. Danskane innførde nye lovbod, skattar og tyngsler som var uhøyrde for dei. Så kom der ein grusom hungersnaud i Europa. Så danskestyret fekk ingen lykke med seg. Torarin Lovtunge oppfordra unge kong Svein til å søke hjelp hos den avdøde Olav. Folk meinte dei opplevde viss teikn som, så prestesklapet gjorde han til helgen.

Sitat frå https://snl.no/Olav_den_hellige :

St. Olav – norsk rikshelgen

Olav Haraldssons viktigste rolle i tidlig norsk historie var likevel ikke kongsgjerningen, men helgennærværet i det norske samfunnet etter hans fall på Stiklestad. Allerede året etter hans fall ble hans legeme tatt opp, erklært hellig av kirken, lagt i skrin og satt på høyalteret i Klemenskirken i Nidaros. Dyrkelsen av St. Olav bredte seg hurtig over hele Nord-Europa. Det ble bygd St. Olavs-kirker ikke bare i Norden, men også i større byer som Novgorod, London og York.

Adam av Bremen skrev rundt 1070 at St. Olavs levninger i Nidaros tiltrakk seg pilegrimer. Etter erkebispesetet ble etablert i Nidaros i 1152/1153, ble en latinsk helgenberetning om hans liv og en mirakelsamling skrevet ned, trolig samlet av erkebiskop Øystein Erlendsson. Ikke lenge etter ble oktogonen over helgenskrinet bygget og katedralen utvidet. I 1163 ble kong Magnus Erlingsson kronet og salvet, samtidig som han lovet å bli Olavs ridder og forsvarer av hans kongedømme. Kong Sverre Sigurdsson ble ikke kronet og salvet her, men påberopte seg likevel å være Olavs etterfølger og være den Olav hadde valgt til å forsvare helgenkongens rike. St. Olav ble dessuten ofte referert til som den gode lovgiver, der begrepet «Olavs lov» var forbundet med en mer opphavlig og bedre rett.

I tillegg til latinske helgenfortellinger og liturgiske tekster, vokste det fram en omfattende sagatradisjon omkring Olavs liv. Snorre viet rundt en tredjedel av sine kongesagaer til Olav, og selv om han forklarer Olavs fall i stor grad som utløst av politiske stridigheter mellom årmenn og lendmenn, inkluderte han også en rekke mirakelberetninger knyttet til helgenkongen. I senmiddelalderen vokste Olavssagaenes omfang, og inkluderte en rekke legendariske beretninger knyttet til Olavs liv og gjerning.

Ved siden av Maria var St. Olav den mest avbildede helgen i nordisk middelalderkunst, både i maleri og skulptur. I friskulptur går disse fremstillingene fra 1100-tallet og frem til reformasjonen. Olav vises enten stående, kronet og med en øks i den ene hånden, eller sittende, og oftest med et uhyre under føttene – symbolet på de onde maktene han overvant.

Den sterke folketradisjonen om St. Olav vitner om den makt han hadde over menneskenes forestillingsliv i Norge, ikke bare i katolsk tid, men også lenge etter reformasjonen. Hans dødsdag 29. juli blir minnet av den norske katolske kirke som Olavsmessedagen (olsok).